EN
Materialer betyr noe: Miljøkostnader ved skulpturmaterialer
Tradisjonelle mot bærekraftige skulpturmaterialer
Bronse, marmor og harpiks har alltid vært populære valg for skulpturer takket være sin holdbarhet og pene utseende. Men det er en ulempe vi ikke kan se bort fra. Å hente ut disse materialene fra jorda og bearbeide dem fører til mye karbonutslipp, ødelegger leveområder og tapper naturressurser. På den andre siden begynner kunstnere å vende seg mot miljøvennlige alternativer som resirkulert metall og biologisk nedbrytbar leire. Hva gjør at disse alternativene er bedre? De etterlater seg generelt et mindre klimaavtrykk, siden vi ikke hele tiden trenger å grave opp nye råstoffer, i tillegg bidrar de til å holde avfall unna fyllplasser. Ta for eksempel resirkulert metall – det sparer omtrent tre firedeler av energien som trengs for å produsere nytt metall fra råmalm. Ifølge International Energy Agency kan overgangen til disse grønnere materialene redusere den miljømessige belastningen ved skulpturproduksjon betraktelig, ganske enkelt ved å bruke færre ressurser totalt sett.
Den skjulte innvirkningen av kunst basert på skum (styrofoam og blomsterskum)
Kunstnere liker å arbeide med skummaterialer som styrofoam og blomsterskum fordi det er så lett å kutte og forme, noe som gjør dem perfekte til store installasjoner og de massive styrofoamskulpturene vi av og til ser på gallerier. Men all denne kreativiteten har en mørk side. Ta styrofoam – det ligger bare der for evig siden det ikke brytes naturlig ned, og ender opp i havene og feltene våre der det forårsaker alvorlige problemer. De fleste er ikke klar over hvor dårlig situasjonen med resirkulering egentlig er. Environmental Protection Agency rapporterer at knapt over 1 % av alt styrofoam blir resirkulert hvert år. Noen fremtredende kunstnere har imidlertid begynt å bytte til mer miljøvennlige alternativer. Noen skulptører bruker nå plantebaserte skum som brytes naturlig ned, mens andre eksperimenterer med resirkulert tre eller papirmasse i stedet. Denne overgangen bidrar til å bevare kunstnerisk innovasjon uten å etterlate seg fjell av giftavfall.
Stein og metall: Levetid mot ressursskudd
Kunstnere har arbeidet med stein og metall siden oldtidens dager fordi disse materialene varer evig og ser fantastiske ut når de er skåret eller formet. De trenger mye mindre reparasjoner eller utskifting sammenlignet med andre materialer, så de fører faktisk til mindre avfall på sikt. Men det finnes en annen side ved denne historien. Å hente ut disse råmaterialene fra jorda er heller ikke spesielt bra for miljøet. Når selskaper graver opp stein eller utvinner metaller, ødelegges hele økosystemer, elver og luft forurenses, og store mengder karbon slipper ut i atmosfæren. Ta metallgruvedrift for eksempel – EPA har faktisk pekt på at denne industrien rangerer blant de største bidragsyterne til giftige utslipp i hele USA. Noen kreative mennesker begynner imidlertid å tenke nytt. Flere skulptører foretrekker nå gjenbrukte materialer. Ved å omgjøre noe som allerede eksisterer, reduserer de den miljøskaden som følger med jevnlig utvinning av nye ressurser fra planeten vår.
Karbofotavtrykk av offentlig kunstproduksjon
Energikrevende Fabrikkasjonsprosesser
Å lage store skulpturer krever vanligvis energikrevende prosesser som støping og sveising, som bruker mye strøm. Disse metodene spiller en stor rolle for karbonavtrykket ved opprettelse av offentlige kunstverk rundt omkring i byen. Ta metallstøping som eksempel – når kunstnere smelter bronse eller stål, må de varme opp ovner til flere tusen grader fahrenheit, vanligvis ved å brenne kull eller naturgass i prosessen. Tallene forteller også en ganske klar historie. Ifølge ulike bransjestudier, inkludert data fra myndigheter, slipper bare metallstøping ut over 600 millioner metriske tonn CO2 hvert år. Kunstnere og produsenter ser imidlertid nå etter mer miljøvennlige alternativer. Noen verksteder har begynt å eksperimentere med kaldsveisingsteknikker som ikke krever varme i det hele tatt, mens andre tester solpaneldrevne ovner for mindre støpesaker. Selv om disse innovasjonene kanskje ikke fullstendig kan erstatte eldre metoder ennå, peker de definitivt mot en framtid der monumentalkunst ikke har en så høy miljøbelastning.
Transportutfordringer for store prosjekter
Å flytte tunge skulpturer er ingen liten oppgave og etterlater et betydelig avtrykk på miljøet. Når store verk skal fraktes fra ett sted til et annet, brukes det enorme mengder drivstoff, og mye utslipp slipper ut underveis. Ta for eksempel den massive installasjonen "Hollow Men" som står på campus ved Cal State Long Beach. Å få transportert dette kunstverket dit var nesten en logistisk mareritt på grunn av hvor stort og tungt det faktisk er. Hele prosessen fører også til betydelige klimautslipp, ettersom spesialutstyr må inn og vanlige lastebiler ikke er tilstrekkelige for noe så stort. Men nå begynner ting å endre seg med ny teknologi som tas i bruk. Noen selskaper eksperimenterer med hybridlastebiler og til og med fullt elektriske modeller for transportbehov. Det er også økende interesse for å bruke jernbanenettverk når det er mulig, i stedet for veitransport. Disse endringene betyr at vi kanskje endelig vil se en reell reduksjon i den miljømessige kostnaden ved å flytte disse gigantiske kunstverkene.
Case Study: Granittskulpturens flerkontinentale reise
Ta historien om en massiv granittskulptur som vandret over flere kontinenter før den fant sitt hjem i et bypark. Hele reisen startet på steinbruddet der steinen ble hentet ut, gikk gjennom ulike faser av skjæring og formning, og ankom til slutt sitt endepunkt etter flere lange transportturer. Å se nærmere på hvordan den kom seg dit, viser hvor mye karbon som slipper ut når tunge kunstverk flyttes rundt i verden, spesielt hvis man sammenligner sjøfrakt med fly som bruker så mye drivstoff. Det vi har lært fra å følge disse reisene, tyder på at kunstnere og planleggere bør tenke annerledes på materialvalg. I stedet for å importere steiner fra halvveis over hele verden, kanskje lokale steiner ville fungert like bra. Og de store skulpturene? Kanskje de bør holde seg nærmere hjemmet i stedet for å hoppe mellom land. Byer som ønsker å sette opp offentlig kunst, kan spare både penger og planetens ressurser ved å vurdere slike praktiske alternativer fra begynnelsen.
Stedsbestemt miljøforstyrrelse
Økosystemets påvirkning av permanente installasjoner
Å sette opp permanente skulpturer endrer ofte lokale økosystemer på måter folk ikke alltid tenker over. Kunstverk ser flotte ut, men forstyrrer leveområder når vi innfører fremmede materialer og omformer landskapet. Ta for eksempel de store skulpturene i skumkjerne som noen ganger plasseres i sårbare områder. De deler opp leveområder og forstyrrer planter og dyr som lever der. Noen studier foreslår at mindre skulpturer eller slike laget av materialer som brytes ned naturlig, kan redusere disse problemene. Flere kunstnere begynner nå å velge steder som harmonerer med det som allerede finnes, i stedet for å gå imot det. Og mange bytter over til mer miljøvennlige materialer. Idéen er enkel: lag kunst som passer seg inn i naturen i stedet for å ødelegge den.
Midlertidige utstillinger mot varige spor
Den miljømessige kostnaden ved midlertidige utstillinger har ofte en lengre levetid enn de fleste tror, og kan noen ganger til og med matche eller overstige det som permanent installasjoner etterlater seg. Selvfølgelig ødelegger de ikke landskapet for alltid, men all den oppbyggingsarbeidet, nedtagningen etterpå og håndteringen av alt det som ingen lenger vil ha, skaper reelle problemer for naturen og fører til store mengder avfall. Studier viser at disse korte utstillingene faktisk produserer betydelige mengder avfall, hovedsakelig fordi mange arrangører er avhengige av engangsartikler til alt fra skilting til utstillingsskap. Noen museer og gallerier begynner imidlertid å motvirke denne trenden. En stadig større andel av steder benytter seg av andrehåndsutstyr, leier utstyr i stedet for å kjøpe nytt, og designer utstillinger med gjenbruk i tankene rett fra starten av. Denne tilnærmingen bidrar til å redusere avfallet samtidig som institusjoner fortsatt kan arrangere interessante utstillinger uten å gå over budsjettet.
Solo Cup-paradokset: Avfallsbasert kunst som skaper avfall
Kunst laget av søppel, for eksempel skulpturer bygget helt av Solo Cups, skaper en ekte felle. På den ene siden får disse verkene folk til å tenke på avfallsproblemene vi står overfor daglig. Men vent litt – noen påpeker at akkurat disse installasjonene kanskje faktisk skaper mer avfall enn de hjelper til å eliminere. Folk som ser på disse utstillingene, blir ofte forvirret over hvorvidt kunsten i seg selv er miljøvennlig eller bare en annen form for forurensning. Kunstnere som prøver å formidle sterke miljømeldinger uten å gjøre ting verre, har nylig begynt å eksperimentere med ulike tilnærminger. Noen samler inn allerede brukte materialer til sine prosjekter. Andre designer verk som kan sendes tilbake til resirkulering etter visning. Enkelte lager til og med kunstverk som er ment å brytes ned naturlig over måneder eller år ute i naturen. Målet her er ikke bare å snakke om avfallsproblemer, men å leve dem gjennom hvert eneste trinn i det kreative prosessen.
Innovasjoner i miljøbevisst skulptur
Biologisk nedbrytbare materialer: Fra skumleire til mycel
Kunstnere vender seg stadig oftere mot biologisk nedbrytbare materialer når de utforsker mer miljøvennlige måter å lage skulpturer på. Skumleire og mycel skiller seg ut blant disse alternativene, og gir økologiske løsninger som likevel fungerer godt kunstnerisk. Ta for eksempel skumleire – den lar skulptører være svært kreative samtidig som de vet at verket etter hvert vil brytes ned naturlig, noe som reduserer avfall som havner på fyllplasser. Noen kunstnere har begynt å eksperimentere med mycel, som kommer fra sopp, for å lage detaljerte verk som bokstavelig talt råtner bort etter en stund. Dette synet passer godt inn i det mange skapere ønsker i dag: miljøansvar uten å ofre kvalitet eller originalitet. I tillegg åpner bruk av slike materialer opp for nye muligheter innenfor midlertidige installasjoner og utendørs verk som ikke etterlater varige søppelproblemer.
Solenergidrevne kinetiske installasjoner
Kinetiske skulpturer drevet av solen endrer måten vi tenker på grønn kunst, og kombinerer kreativitet med løsninger for ren energi. Måten disse verkene fungerer på er faktisk ganske fascinerende – de fanger sollys gjennom paneler om dagen, og bruker den lagrede energien til å få deler til å bevege seg om natten eller når det er nok lading. Noen fantastiske prosjekter har dukket opp nylig, som de store bevegelige kunstverkene plassert på takene av bygninger i byer over hele Europa. Folk samles rundt dem og diskuterer både den kunstneriske verdien og hvordan det får dem til å tenke over egen innvirkning på planeten. Ettersom solteknologi stadig blir bedre, finner kunstnere nye måter å integrere denne fornybare ressursen i sine verk. Vi kan snart se enda flere interaktive installasjoner som ikke bare ser flotte ut, men også bidrar til økt bevissthet om miljøet uten å være prangrende.
Kunstige revskulpturer: Å sammensmelte kunst med naturvern
Når kunstnere begynner å bygge rev på bunnen av havet, skjer noe utrolig spennende der kreativitet og naturvern møtes. Disse menneskeskapte strukturene ser ut som ekte korallformasjoner og bidrar faktisk til at fiskebestander kan gjenopprette seg etter mange års skade forårsaket av fiske og forurensning. Ta for eksempel de berømte nedsenkede statuene nær kysten av Mexico, som med tiden har blitt hjem for alle mulige sjølevender. Området rundt dem bruser nå av liv som ikke var der tidligere. Det som gjør denne tilnærmingen spesiell, er hvordan den kombinerer skjønnhet med funksjon. I stedet for å bare henge i gallerier, plasseres kunsten i havet hvor den får dobbelt oppgave: gjenoppretting av ødelagte habitater og undervisning av folk om marine miljøer gjennom direkte opplevelse, ikke bare gjennom lærebøker.